mandag 11. februar 2013

60 dager igjen!

Kan knapt forstå det, alt går så fort!
Vi har jo egentlig alt klart nå, men føler meg alikevel ikke klar. Alt for mange bekymringer enda, synes det er så leit at mesteparten av svangerskapet har bestått av bekymringer og uro.
Jeg har gått opp 5kg heldigvis, og de ser ut til og sitte nå. Men sliter fortsatt med matlysten, og føler egentlig at hvert eneste måltid er en kamp.

Det har liksom alltid vært sånn, mye uro og mange tunge tanker gjør at matlysten forsvinner. En utrolig dårlig kombinasjon når man driver og produserer barn.

Så har jeg dårlig samvittighet, for jeg vet jo veldig godt at jeg burde ventet til jeg var ferdigutdannet, og i jobb så jeg hadde hatt en inntekt under permisjon, og en jobb å gå tilbake til etterpå. Det tynger og vite at ett menneske skal forsørge fire andre. Jeg metter heldigvis den ene munnen en god stund, men det er jo alikevel dyrt med barn, hus og mat.

Så er jeg sint på legen på riksen, sint for alle de ukene jeg gikk med troen på at vi enten fikk et dødt eller alvorlig sykt barn.
Jeg er sint for at han sa at sjansen for at barnet var friskt, var under en prosent.
Sint for at jeg var på tidlig ultralyd, for uten den hadde jeg ikke visst om startproblemene. Jeg hadde ikke visst om nakkefold, lite fostervann eller at ting ikke så ut som det skulle. Sint for at jeg ble så deprimert, og for at ikke det gikk og bare "ta seg sammen". Jeg brøt totalt sammen, jeg var ikke sterk i det hele tatt.
Kroppen og hodet sa stopp.

Nå betaler jeg prisen for det, enda en avbrutt skolegang, og ingen rettigheter etter fødsel.
Jeg får ikke gjort noe med det nå, annet enn å ha dager innimellom hvor jeg kjenner litt på frustrasjonen og sinnet jeg vanligvis gjemmer bort.

Jeg får heldigvis god oppfølging, og jeg føler meg litt bedre dag for dag.
Det tynger og vite at jeg skulle vært lykkelig og glad nå, når jeg mesteparten av tiden kjenner på helt andre følelser.
Nå tørr jeg heldigvis bli glad når han sparker, og føler morsinnstinktet baner vei gjennom alt det andre. For det fine med barn, er at de har evnen til og fremkalle en beskyttelsestrang, bunnløs kjærlighet og tålmodighet når du trodde du ikke hadde mer. De gjør på mirakuløst vis alt verdt det, uansett hvor slitsomt det kan være.

Fillip hadde en så utrolig liten sjanse for å være frisk og overleve, så jeg velger og tro at han er et lite mirakel, og at det er en mening med at han kommer til oss.

Alt ordner seg, Linn.



19 kommentarer:

  1. Jeg har fulgt deg gjennom hele svangerskapet, å syns du er så sterk! Som valgte å beholde uansett hva legene sa! Tenk om du hadde gjort som den ene legen sa! Da hadde det ikke vært noen Phillip lengre .. Du er modig! Stå på :-) jeg ønsker deg lykke til videre :-)

    SvarSlett
  2. Må bare si at jeg respekterer deg så veldig. Fulgt deg siden før Malin ble født og du er virkelig knall tøff. Jeg har og veldig troen på at alt som skjer, skjer for en grunn. Bare tenkt hvordan ting stort sett legger seg til rette selv om det innimellom er tøffe tak. Alt ordner seg til slutt, og du gjør en heelt enestående jobb. Mange og store forandringer på relativt kort tid må være overvendelde, men igjen.. Tror så veldig at dere er ment for Fillip og han for dere. Enda en brikke i puslespillet faller på plass og alt kommer til å bli som det skal. Skolen tar du igjen senere, eventuelt har man privatist opplegg, deltid osv. osv. og kanskje du etterhvert kan få en jobb noen helger når pappsen er hjemme med barna. Det finnes så mange muligheter! Dere finner nok ut av hva som er best for dere og familien :) Lykke til!

    SvarSlett
  3. Så fint skrevet, Linn! Jeg beundrer deg, du har alltid vært sterk i mine øyne - kommer deg gjennom alt! Lykke til videre i svangerskapet, det er så gøy å følge deg og utviklingen :)

    Stå på!

    SvarSlett
  4. <3

    Når får vi se det spennende dere laget på spisebordet? :)

    SvarSlett
  5. Du er så tøff Linn! Jeg blir helt imponert!

    SvarSlett
  6. Åh kjære deg. Men vet du, det gjør faktisk det! Ting har en tendens til å ordne seg. Kom igjen, du er sterk, det vet du. Tøff oppvekst, ung mor, samlivsbrudd, flytting, tøff start på det nye svangerskapet. Jeg har lest bloggen din siden Malin var nyfødt ..? Kan det stemme? Det er i hvert fall flere år. Og jeg har sett deg vokse. Jeg er fire år eldre enn deg og var imponert over deg da, og er enda mer imponert nå. Du klarer dette, vet du. Du har klart alt annet. Gratulerer med 32 uker! Klem

    SvarSlett
  7. Kjenner meg igjen i det der med at stress og indre uro ødelegger matlysten.
    Jeg pleier gjerne å spise yoghurt (gjerne melon) med litt go'dag-musli i, klementiner eller druer, kjeks og gjerne drikke noe med sukker i, f.eks eplenektar eller cola.

    Lykke til med resten av svangerskapet, gleder meg til å følge dere når Fillip kommer! :)

    SvarSlett
  8. Kjenner igjen det der med at stress og indre uro ødelegger matlysten.
    Jeg pleier da gjerne å spise yoghurt (gjerne melon) med litt go dag-müsli i, klementiner eller druer, kjeks og gjerne drikke noe med sukker i, f.eks eplenektar eller cola.

    Lykke til med resten av svangerskapet, gleder meg til å følge dere når Fillip kommer! :)

    SvarSlett
  9. Har fulgt bloggen din siden du var gravid med Malin, og du er fantastisk flink til å sette ord på følelsene dine. Du virker kjempesterk, og er flink å ta deg selv på områder som kan forbedrede. Beundrer deg, og stå på. Klem til deg

    SvarSlett
  10. Skjønner godt at du tenker som du gjør.
    Og du har virkelig vært gjennom mye.
    Selv om det på mange måter passer dårlig å få barn nå for deg, (det passer jo aldri helt for noen av oss) så tror jeg "permisjoen" gir deg en sjanse til å tenke på hva du vil og kan få til når Filip blir 1 år og du ikke trenger være hjemme lenger. Du har jo levd et voksenliv i mange år allerede, men likevel bare halvveis, du har jo ikke gått på skole eller jobbet (i en lengre periode) etter Malin ble født. Nå er du såpass gammel også at det kanskje er lettere å vite hva som passer for deg og hvilken jobb/opplæring/utdanning/ du kan kombinere med to, av og til tre, barn. Klarer du å legge en slik plan eller finne ut i hvilke retning du vil gå, vil du nok se lysere på tilværelsen tror jeg.
    Håper du klarer å legge de vonde og sinte følelsene dine bak deg, om ikke før, så i hvert fall når du får holde fineste baby Filip i armene dine. Han er nok mer enn verdt det tenker jeg :)

    SvarSlett
  11. Hvordan kan du mette den ene munnen en god stund til? Du vet du mister OS når du får nytt barn med ny samboer?

    SvarSlett
  12. Jeg har lest bloggen din i flere år, men det er svært sjeldent at jeg kommenterer. Du inspirerer meg veldig, du er en utrolig tøff person. Skulle så inderlig ønske jeg var like tøff som deg til tider.

    "Du fikk tildelt livet ditt av en grunn, det er fordi du er tøff nok til å takle det"

    SvarSlett
  13. Stå på! Er imponert over alt du klarer å få til=)
    Lurte på kor du har kjøpt den singleten din med sommerfugler på? Jeg bare elsker sommerfugler!=)
    Lykke til vidare!

    SvarSlett
  14. Kjære Linn, dette var et utrolig flott blogginnlegg!

    Du er en sterk person. All motgangen har gjort deg til den du er, og det er klart du kan bli sint og lei du også, men du kommer deg over det! Dette klarer du! <3

    Småspising er lov, kose og klemme på Malin og mannen i ditt liv er lov. Lukke seg inne er også lov, så sant man kommer ut igjen. .)

    Klapp pent på magen, det er ikke lenge igjen nå! <3

    SvarSlett
  15. Jeg kjenner meg ofte igjen i mye av det du skriver, det du tenker, hvordan det kan føles innimellom. Jeg har ikke vært fri for bekymring etter jeg fikk barn, det ble en tøff start med fødselsdepresjon etter 1 gutt. Og den holdte i seg til etter nr 2. I mitt eller vårt tilfelle må jeg si at det har ført med og min mann mer sammen, vi MÅ prate med hverandre om det som er vanskelig. Og det er en styrke, for meg og for oss, at vi har hverandre. Og det jeg leser av det du skriver virker det som du har det i Halvard, du er heldig! Og det vet jeg at DU vet at du er, for du skriver det så ofte. Fortsett med det!:-) og lykke til med babyen i magen!

    SvarSlett
  16. Du må fokusere på det som er det viktigste, nemlig at du er en best mulig mor for barna dine :) Det at du ikke har utdanning og jobb betyr ikke nødvendigvis at du har gjort noe galt, du er fortsatt ung og frisk, og har god tid på deg til å skaffe deg både utdanning og jobb! Dessuten er ikke høyere utdanning nødvendigvis for alle, noen passer kanskje bedre til andre jobber eller tilværelser. Det at du kanskje må motta ekstra støtte fra andres skattepenger kan du ta igjen når du en gang begynner å jobbe, og dine skattepenger går til å hjelpe noen andre. Det er derfor vi har en velferdsstat! Og som du påpeker selv, så har du jo en samboer som kan forsørge dere. Du vet aldri om det kommer en dag der du kanskje må forsørge han! Uansett så vil du igjenyte tjenesten ved å ta vare på barna, stelle i huset og bare ved å være deg :) Og hvis du tenker deg om, hva vil du helst sitte igjen med når du blir gammel: Flotte, lykkelige barn eller en lang utdanning med en stressende karriere?

    SvarSlett
  17. Du ksn jo studere deltid mens du er i perm;))

    SvarSlett