onsdag 3. oktober 2012

Dag 2.

Når man står med positiv graviditetstest, og nyheten får sunket inn litt så begynner forventningene og gleden sakte men sikkert å snike seg inn. Man merker på hele seg at det skjer noe, matlysten forandres, og man opplever kroppen på en ny måte.

Jeg er jo like gravid nå, som jeg var for en uke siden når jeg var uvitende om at noe er galt.
Men nå er forventningene helt anerledes. Vil jeg rekke å kjenne spark?
Vil jeg måtte føde et dødt barn?
Kommer vi til å få bare noen dager eller timer sammen?
Vil det lide?

Jeg føler jeg lever i en boble.
Ene øyeblikket glad og smilende, neste øyeblikk helt på bunn.
Orker ikke gå på besøk, vil ikke ha besøk og vil aller helst slippe å svare på telefonen.
Vil helst bare være med Halvard, eller alene. Ta ting litt inn.

Lå og så på privat praksis igår, og plutselig så kommer alt jeg har holdt inne hele dagen.
Det føltes som om tårene aldri tok slutt, puta blir klissvåt og det gjør fysisk vondt.
Magen verket og murret, med skarpe stikk innimellom. Føles så rart inni der idag, jeg tenker at jeg må nyte det så lenge jeg kan, for jeg vet jo ikke om eller hvor lenge det får bli inni meg.
Om det har det bra. Jeg drikker vann for harde livet, forskning viser nemlig at det kan ha en effekt på fostervannet, at det kan bli mer. Kjenner omsorgsfølelsen har kommet for fullt, jeg vil bare passe på, trøste og holde rundt. Problemet er at jeg kan ikke det.

Idag har jeg lest enda mer, alt jeg kommer over om kompliserte svangerskap, forstørret nakkefold og væske i kroppen. Hjertefeil og syndromer, erfaringer og blogger om andre som gjennomgår eller har  gjennomgått det samme.

Jeg har kommet frem til en ting, og det er at uansett hva det dreier seg om, så vil jeg ikke klare å avslutte det. Det er bedre at det dør av seg selv inni magen eller at vi får noen dager eller timer, fremfor at jeg skal leve med samvittigheten over å ha avsluttet det resten av livet.

Så prøver jeg å tenke at mirakler skjer.
Vi kan være "heldige", og få et barn som ikke er dødssykt, eller som i hvertfall vil få et godt liv.
Downs eller turners er ingen bekymring, det er ikke verdens undergang.
Samme med "bare" hjertefeil.
Det er alle de andre som skremmer meg, trisomi 13 eller 18 eller noen av de over 2000 andre det finnes. De som er uforenelige med liv, eller som vil gi barnet et multihandikappet liv, med null mulighet for bedring.

For meg gir det mer ro, å lese så mye som mulig om alt.
Ha mest mulig informasjon, kunne forberede meg på det som venter.
Det vondeste oppi alt, er at det er en veldig fastlåst situasjon.
Uansett om utfallet er bra eller dårlig, vil det være noe jeg blir nødt til å forholde meg til etterpå.
Jeg må gjennom enten en fødsel eller et keisersnitt, det kommer jo ikke ut av seg selv eller bare forsvinner. Jeg får bare ta dag for dag, det hjelper å skrive litt av hva jeg tenker.
Send meg gjerne link eller historien din hvis du har lest om eller opplevd noe av det vi står i nå.

32 kommentarer:

  1. Kjære Linn. Jeg har lest bloggen din i mange år og ble så glad på dine vegner når du ble gravid, samtidig ble jeg også veldig trist da jeg leste at noe sannsynligvis er galt med den lille. Jeg er vernepleierstudent og ser hver dag mennesker med multihandikapp og syndromer av alle slag, felles for disse menneskene er at de er unike, de har gode liv og mange mennesker rundt seg som ser opp til dem og tar godt vare på dem.
    Ønsker det virkelig det beste Linn!

    SvarSlett
  2. Du er en sterk person, Linn! Støtter deg fult og helt. Stå på, dette klarer du:) Håper på det beste !

    SvarSlett
  3. Linn <3 du skriver så utrolig bra! Vet ikke hva jeg skal si for at det skal bli bedre, ettersom det ikke blir det uansett! Men helt enig med deg at det er bedre å la naturen gå sin gang, enn å avslutte det <3 Nå reiser jeg til USA for å kooose meg i høstferien, men gleder meg veldig til å komme tilbake til bloggen din etter høstferien! Du er en så stor inspirasjon <3

    Mange klemmerr!!

    SvarSlett
  4. Du er sterk du, Linn. Krysser fingrene for deg og håper virkelig at dette får en lykkelig slutt. Vil ikke at du skal uroe deg unødig, men jeg kom over historien om Evy Kristine som ble født med trisomi 18 da jeg leste til eksamen for noen år siden, og den festet seg skikkelig i meg. Utrolig vakker, men også veldig trist. Her er linken: http://www.evykristine.com/evykristine.com/Velkommen.html

    SvarSlett
  5. Du er så sterk Linn, og jeg tror det hjelper at du klarer å dele litt av det du bærer inni deg. Vil bare sende deg en kjempe klem. Kunne så ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg..

    SvarSlett
  6. Det er så urettferdig. Du fortjener absolutt ikke dette :(
    Stå på Linn! <3

    SvarSlett
  7. Fantastiske, voksne, modige deg. Vet ikke hva jeg skal si, ord blir liksom så små.. Kan ikke forestille meg hva du går igjennom, men du skal vite at alle leserne dine krysser det som krysses kan <3 mirakler skjer!

    SvarSlett
  8. Det er vondt at du skal ha det sånn, oppleve så mye vondt og tungt. Jeg tenker på deg og ønsker deg og den lille alt godt. Jeg synes det er er godt valg at du ikke velger å avslutte svangerskapet, men la det gå som det går. Håper inderlig at barnet overlever, og om det ikke er helt "friskt" så at det iallefall ikke har noen alvorlige sykdommer. Varme tanker sendes til vakre, gode Linn, som er så sterk og et forbilde for meg <3

    SvarSlett
  9. Hei på dei!
    Vi har fått ei jente med kompleks hjertefeil, men var i gjennom hele rikshospitalopplegget med fostervannsprøve og hele pakka.. Og ventingen.. Så vet litt hva du føler og går gjennom..

    Jeg fant ut jeg var gravid og ble glad, men ikke på samme måten som jeh ble med de to andre barna (jente4,5 og gutt 1,5), da jeg fikk en blødning i uke 13 kjente jeg kun "ja, var det jeg visste at jeg kom til å miste".. Noe var liksom ikke helt som det skulle, fordetom de sa på alle ul at alt var heelt normalt.. På ordinær ul fant de en hjertefeil og vi fikk time på riksen etter 1,5dag og de sa hva som kom til å skje; ungen måtte bli født der inne og skulle bli opperert etter 4-8 dager.. Så 4 uker før termin skulle jeg legges inn for at ikke fødselen startet hjemme da jeg fikk gutten før termin.. I uke 32 startet fødselen spontant og jeg ble flydd inn fra kr.sand til Rikshospitalet med helikoper.. Der ble jenta født vital og fin! Ho ble undersøkt og hjertefeilen er mye større enn tidligere antatt, men ho er sterk og fin og operasjonen ble utsatt til ho er ca 6mnd slik at ho kan bli litt større! :) nå er frøkna 8 uker og vi har vært ut og inn av sykehuset, og vi har vært (og er fortsatt) i en boble og alt flyter forbi.. Men går etter forholdene bra! Heier på deg og ønsker deg lykke til! Fordetom det ikke føles sånn nå så blir man sterk når man trenger det, noe du uten tvil har erfart flere ganger.

    SvarSlett
  10. Krysser fingrene og ber for at et mirakel skal skje! Du er beundringsverdig, og sterk ikke minst. Ønsker deg og dine alt godt!

    SvarSlett
  11. Da den triste nyheten din kom tenkte med en gang på et stykke jeg leste i Menneskeverds siste medlemsblad. Var veldig usikker på om at jeg skulle sende deg link til det, siden jeg ikke viste om du vil lese om sånt eller ikke. På denne http://www.menneskeverd.no/om-oss/medlemsbladet-vern-om-livet/#lastEdition siden kan du laste ned pdf'er av alle bladene. I det siste numret, publisert 25.09.2012, finnes det en tekst nesten helt bakerst. 'Benjamin' heter det. Håper og tror for dere.

    SvarSlett
  12. Hei Linn!

    Jeg var hos fotpleier forrige månde, og da kom jeg over en veldig fin artikkel. Dette var i Hjemmet eller i Allers.
    Den handlet om et par som hadde slitt lenge med å få nr 2. Og når de endelig ble gravid fant legene ut at noe var alvorlig galt. Først fikk de beskjed om barnet mest sannsynlig ville bli dverg,og etterhvert fant de ut at barnet hadde stor nakkefold og kom til å få downs og hjertefeil. Legene var veldig på for at de skulle ta abort, men de klarte ikke fjerne barnet. Hun opplevde veldig negative holdninger fra legene gjennom hele svangerskapet, og fikk hele tiden høre om nye feil barnet deres hadde. Hun var livredd og følte hun skulle føde ett monster etter alle diagnosese legene hadde kommet med, så gleder var STOR når det ble født en frisk og fin gutt uten noen som helst "mangler". Foreldrene sa at de var SÅ glade for at de valgte å beholde deres lille skatt, for utfallet hadde vært å fjerne en frisk baby. Du skulle fått lese den artikkelen!!! Dette var på riksen og mener jeg, og babyen var 8 mnd når jeg leste artikkelen.

    Så det kan skje mirakler. Din baby kan være samme tilfelle som den i historien over! Jeg krysser fingre og tær <3

    SvarSlett
  13. Synes du har hatt nok motgang nå Linn! Håper det skal gå din vei denne gang! Du er en sterk jente, og utrolig flott:-) ønsker dere alt godt!

    SvarSlett
  14. Har ett søskenbarn som har et syndrom som heter trisomi 18p. Det er et veldig sjeldent syndrom, og ingen leger kan si noe som helst om hvordan han får det videre i livet. De har aldri kunne sagt noe om han kunne lære seg og gå eller noe.
    Han er nå 10 år, kan å gå og gjøre en del ting selv. Han er også ganske smart syns jeg, og er et supergodt humør hele tiden. Men, han er også pleietrengende 24/7, han har assistent på skolen, men er en del sammen med klassen. Han bruker også bleier enda, og har ikke noe muntlig språk. Han har ei bok med forskjellige bilder i, fra forskjellige aktiviteter, humør, mat, personer osv, som han bruker til å kommunisere med. Ser på foreldrene hans, og storesøsteren, at de er sliten, og det skjønner jeg. Men storesøsteren hans skrev i en skoleoppgave (de skulle skrive en biografi), som hun visste på konfirmasjonen sin, at hun aldri ville byttet bort broren sin for noe eller noen som helst i hele verden.

    SvarSlett
  15. Krysser fingrene for deg Linn! Du er så sterk og ærlig når du skriver dette. Det står stor respekt av det! Uansett hva det måtte være har ihvertfall babyen blitt velsignet med de beste foreldrene han kunne fått. Jeg kan ikke så mye om dette eller har ikke opplevde det selv, men har en venninne som har vært igjennom det samme. Der det var for stor nakkefold og legene var redd for akkurat det samme som med deg nå. Hennes baby kom ut helt 100 % frisk og problemet der var bare at han hadde litt ''tjukk'' nakke :-))

    Håper dere er like velsignet! Du fortjener bare alt godt Linn

    SvarSlett
  16. Hei Linn! Du er sterk! Og med Halvard og Malin (og resten av familien) er du bare enda sterkere. Veldig leit å høre om den lille, MEN der det er liv er det håp. Du ville høre om vi har opplevd noe av det samme? - Vel, ikke akuratt jeg, men en i familien min. Og ikke helt samme "diagnose", men tidlig i svangerskapet fikk vi høre fra legen at fosteret var sykt (vannhode) og mest sannsynlig ikke kom til og overleve svangerskapet; maks et par timer/dager etter at det ble født (keisersnitt). Fikk hele tiden tilbud om abort, men takket nei.
    Og vet du hva!? I dag er denne jentebabyen 7 år gammel! Har jo blitt endel operasjoner, innlagt dren, o.l., men ellers er denne jenta frisk som en fisk. Fungerer helt fint som andre på sin alder :) Så ikke gi opp! Man vet aldri hva morgendagen vil bringe.
    Ønsker deg/dere alt godt <3

    SvarSlett
  17. Krysser fingrene for dere!

    SvarSlett
  18. Fælt å lese. Skulle ønske for din egen del at du hadde ventet med å fortelle at du var gravid på bloggen. Da hadde du sluppet å fortelle dette også.

    SvarSlett
  19. Du er sterk, Linn <3 ønsker deg og din skjønne familie alt godt. Varme klemmer til deg

    SvarSlett
  20. Hei!
    Håper på det beste for deg og dine! Du er et sterkt og beundringsverdig menneske. Stå på!

    Her er en link til bloggen av en ung mor, som har fått en datter med Gastroschise.

    http://mathianehunsbedt.blogg.no/1285260358_prinsessa_sin_sykehus.html

    SvarSlett
  21. Huff, det er ikke noe greit med sånne nyheter.
    Alt er skummelt når du vet såpass lite, og spesielt når til og med legene virker "negative".
    Tenkte bare jeg skulle dele en liten "historie", om det kan kalles det.

    Jeg fikk en liten nevø. Han ble født for tidlig, og med hjerte feil.
    Inn og ut av sykehuset i mange år.
    For litt over ei uke siden ble han seks år. Han er en frisk og flott guttegutt!

    Undere og mirakler kan skje, glem aldri det!

    Tankene mine går til deg, håper inderlig at det ordner seg på en eller annen måte!
    Og uansett hva som skjer, slik du virker på leserne, du takler alt! Ting er vanskelig, men du er sterk.
    Krysser fingre og tær for deg, og ønsker deg og dine alt godt!

    SvarSlett
  22. Følger med hver dag for å se hva som skjer. Krysser fingrene og håper på det beste <3

    SvarSlett
  23. Tårene kommer her jeg sitter.. Fødte for knappe en uke siden en helt frisk datter, førstefødte.. Men husker hvor redd og jeg var under ultralyden og under hele svangerskapet igrunn pga komplikasjoner.

    Jeg føler med deg, virkelig. Håp på det beste og lykke til!

    SvarSlett
  24. Du er utrolig modig som deler dette, Linn. Da jeg var gravid med nummer to var vi på ultralyd i uke 13, da så alt fint ut. Men på den ordinære satt jordmoren og målte og målte, lenge på samme sted. Jeg spurte hva hun målte, og hun svarte nakkefolden, men at alt så fint ut. Men på slutten av ultralyden hentet hun en overlege, nakkefolden skulle være maks 6mm i uke 19, her var den 7mm. Overlegen sa jeg skulle komme tilbake over helgen og ta fostervannsprøve, men vi takket nei til det. Resten av svangerskapet ble veldig preget av dette, jeg satt og googlet i flere timer nesten hver dag, usikkerheten er helt forferdelig. Vi fikk flere ultralyder, nakkefolden forsvant, og jordmoren sa hun trodde han var frisk. Og det var han.

    Håper inderlig det går bra for deres del også, ønsker dere alt godt<3
    Klem

    SvarSlett
  25. Sterkt å lese innlegget ditt i dag. Vil ikke gi deg et håp med min historie, for jeg har fått beskjed 1000 ganger om at legene tok feil om meg siden det er snart 30 år siden, de hadde lite kunnskap da i forhold til i dag. Likevel ville jeg skrive noen ord....
    Min mor fikk samme beskjed som deg da hun gikk med meg for 29 år siden, dette barnet kommer til å bli sterkt handicapet, aldri lære å snakke eller gå, kanskje ikke en gang overleve.
    Jeg tenker nesten hver dag på hvordan mitt liv ville vært om mamma og pappa hadde hatt flere barn, hun sier nemlig selv at om hun hadde hatt mange barn ville hun kanskje avsluttet svangerskapet fordi det ble så mye jobb eller noe slikt. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan man tenker.
    Men iallfall i uke 26 kom jeg, ei pittelita jente ingen hadde noe tro på, utenom foreldrene som hadde strevet så lenge med å bli gravid. Fikk legene rett? De kunne kanskje ikke bommet mer... Jeg fikk riktignok et handicap men ikke noe som hemmer meg i hverdagen, en liten hofteskade som gjør at jeg aldri blir noen idretttsutdøver, men jeg jobber, har samboer og om noen dager blir jeg mamma til en liten gutt.
    Jeg vet det kanskje er dumt av meg å skrive dette, gi håp, og tvil til legene, forskningen er trossalt helt annerledes i dag enn for 30 år siden.
    Likevel blir jeg så provosert når leger gir slike råd, i mine øyne bør de ikke ha lov til å si slikt, og jeg kan ikke annet enn å takke foreldrene mine for at de valgte å trosse legene og sette et funksjonshemmet barn til verden.
    Jeg er så lite preget at det er kun min familie som vet hva som feiler meg, venner, kollegaer ol tror bare jeg har en skade i foten.
    Ting kunne vært så veldig annerledes...
    Ønsker dere masse lykke til, skal heie på dere.

    SvarSlett
  26. Jeg håper at denne historien har en lykkelig slutt, uansett hva.
    Jeg har ikke så mange historier, men en som ligner noe. Hadde ei venninne som var på ord.ul. i uke 18, og fikk beskjed om at tarmene til barnet var hvite (hverken hun eller folk flest vet jo hva det vil si, men ifølge jordmoren kunne det være downs, og hun kunne ta fostervannsprøve om hun ville).
    De gjorde det, og den var negativ heldigvis, men fikk beskjed fra overlegen at: "Det er ikke downs, men det kan fortsatt være mye annet".. De fikk en velskapt sønn 22 uker senere!
    Synes leger mangler litt empati noen ganger, og burde tenke mer på hvordan de ordlegger seg.
    Ønsker dere lykke tl

    SvarSlett
  27. Sofie Marie Leiros5. oktober 2012 kl. 04:50

    Jeg er så stolt av deg, du er modig. Det er noe alvorlig galt med samfunnet vi lever i, at det skal være en løsning å ta abort. "Jaja, vi bare dreper det". Eller, "jaja, vi bare lar vær å snakke om det". Å Fortrenge det, det gjør jo ikke at alt forsvinner. Det er så synd at man skal bli presset til å gjøre ting man ikke vil, at man skal bli dømt. Ikke bare har du blitt dømt for at du er en ung mor, men så skal du bli dømt for at du velger å beholde et barn som mange andre bare ville kvitta seg med. (det er så TEIT) Du lager ikke problemer for deg selv, som mange kanskje mener. Du står for det du mener og gjør det riktige og det er beundringsverdig. Husk på det!
    Nå har du en stemme for alle de som aldri snakker om dette. Du er et forbilde og jeg tror du hjelper mange andre i lignende situasjoner ved å skrive om dette. Husk på det!

    Jeg er stolt av deg for at du skriver om dette, at du mener det du mener og at du har den vanvittige omsorgsevnen du har.
    Jeg ber for dere, at det skal gå bra. Krysser fingra! stay strong!

    SvarSlett
  28. Kjære Linn! Håper at det kommer flere gode nyheter, om ikke "helt" frisk, så kanskje frisk nok. Det er virkelig noe med det at livet er det man gjør det til! Jeg har stor tro på at det ordner seg til slutt for dere:)

    SvarSlett
  29. "Jeg har kommet frem til en ting, og det er at uansett hva det dreier seg om, så vil jeg ikke klare å avslutte det. Det er bedre at det dør av seg selv inni magen eller at vi får noen dager eller timer, fremfor at jeg skal leve med samvittigheten over å ha avsluttet det resten av livet."

    Vet du hva Linn, du er så utrolig sterk. Jeg er stolt av deg! Du har håpet med deg! Jeg vet akkurat hvor sterkt det håper der er. Man håper så inderlig at legene tar feil, og at mirakler skal skje! Og det kan det, du er så tøff som tør å tenke sånn!! Jeg har ikke ord. I vårt tilfelle var det jo ikke slik, men helt ifra vi fikk beskjeden, så håpte vi legene tok feil og at det skulle skje et mirakel. Både meg og Simen hadde de samme tankene. Og det er ikke noe som slår håpet!

    Har lest det nyeste innlegget ditt også, kjempebra at det ikke er trisomi 13 eller 18. Jeg håper sammen med deg. Ring meg når som helst, om du måtte trenge noen å snakke med <3

    SvarSlett