Endelig!

Gode nyheter!
Eller, jeg velger å se på det som gode nyheter.

Vi fikk svar på hurtigprøven allerede nå, fikk helt sjokk når legen ringte for jeg forventet overhodet ikke noe telefon før mandag.
Det er ikke trisomi 13 eller 18, ikke downs syndrom eller turners syndrom.
Siden det vil ta tre til fire uker og få komplett svar (det er som sagt over 2000 andre ting det kan være), så er vi ikke helt ute av faresonen enda. Men overlegen sa at det var veldig veldig liten sannsynlighet for at det var en av de andre. Det var vanskelig å gi noen tall, men kanskje 1% sjans.

Men positiv var han ikke, for ting er uansett ikke som de skal være inni der.
Babyen har jo væske langs ryggen og buken, i tillegg til at det er lite fostervann.
Det kan være tegn på at ikke babyen fungerer som den skal innvendig.
Det er ganske klare tegn på at det er hjertefeil med både 6mm nakkefold i tillegg til at hjertet ikke så ut som det skulle nå. Men jeg tenker at vi får ta en ting av gangen, satse på et lite mirakel.

Jeg spurte om det var noe sjans for at babyen var frisk, og at alt det andre ville normalisere seg.
Da sa han at han for å være helt ærlig ikke hadde troen på at dette kom til å gå rette veien, for hvis det var snakk om hjertefeil beveget vi oss ut på et så komplisert felt at det var liten sannsynlighet for at det skulle gå.

Men det velger jeg å ta med en klype salt, for samme lege fortalte oss at trisomi 13 og 18 var verste form for liv man kunne velge å bære frem, at de ikke hadde noe intelligens, ikke kunne vise glede eller noe. Og etter å ha lest uttalige historier om mennesker som bærer frem barn med dette, som sier det stikk motsatte kjenner jeg at jeg tviler litt på troverdigheten hans, eller hvertfall tenker at han er født pessimist....
Han fikk lurt inn så mye om å avslutte svangerskapet på den timen, enda jeg sa ganske klart at det ikke var et alternativ, så jeg trenger ikke gjette meg frem til hvilket syn han har på å bære frem "anderledes barn". Kanskje der vi skulle lagt inn mer ressurser for å unngå sorteringssamfunn, fremfor å vinkle det til at det er VI som ønsker det. Når man gjentatte ganger blir presset på den løsningen, når man har sagt klart ifra at det er uaktuelt. Han spurte meg igjen på telefonen idag, og "minnet meg på" at jeg når som helst kunne søke abortnemda om svangerskapsavbrudd, og at det var såpass alvorlig at det ville bli innvilget.
Hvor ligger problemet da? Samfunnet?
Kjenner at jeg ikke bør skrive om sånne ting akkurat nå, jeg er egentlig helt skjelven.

På tirsdag har vi ultralyd på sykehuset i Fredrikstad, det er bare en rutineundersøkelse men det vil hvertfall gi oss svar på at hjertet fortsatt slår etter morkakeprøven, og om det har blitt mer eller mindre fostervann.
Uken etter skal vi til riksen på ul hos spesialist igjen da vil vi få mer svar ang hjertefeil, om eller hvilken type det er snakk om pluss en grundigere undersøkelse av hele babyen, utelukke at ikke det er snakk om andre ting som er galt, som f.eks nyrer eller urinveier osv. Så iløpet av oktober har vi hvertfall fått alle svarene vi trenger, da er jo morkakeprøven helt ferdig analysert, og vi vet forhåpentligvis mer om veien fremover.

Det er tungt å ikke vite, men nå vet vi hvertfall mer!
Jeg ber og håper så inderlig om at vi neste tirsdag får se en liten baby som spreller, og som har nok av fostervann. Og at vi uken etter der kan få beskjed om at babyen ihvertfall har en god sjanse for å bli helt frisk. Kanskje vi får det mirakelet vi håper på, og at alt er bra?
Fra og gå til at det omtrent er en umulighet, til at det er en liten sjanse føles helt fantastisk.
Nå skal bekymringene legges bort for ikveld, og resten av uken skal jeg prøve å glede meg over de gode nyhetene, jeg får ikke gjort noe fra eller til uansett.