mandag 3. desember 2012

22 uker

Etterhvert, så lærer man heldigvis seg selv å kjenne slik at man kan gjøre de tingene som trengs når ting går dårlig.
Jeg tror jeg har trengt en lang "pause" fra det meste. Venner har blitt bortprioritert til fordel for alenetid med senga, sofaen og husets fire vegger.
Jeg har egentlig aldri hatt det så dårlig før. Men samtidig aldri hatt det bedre.
Livet er ikke sort hvitt, det er utallige gråtoner og hele regnbuen.

Jeg tror egentlig jeg har vært litt i sjokk. Krisemodus, hvor alt har gått på autopilot. Når jeg tenker tilbake på de fire ukene med venting, på svar på om babyen var syk eller ei, så var det faktisk en helt ekstrem tid.
Jeg har aldri kjent på så mange følelser på en gang, før hodet tok over og gikk i fornektelsesmodus.
Jeg er vant til at det er andre mennesker som setter i gang sånne følelser hos meg, og da kan jeg stenge dem ute og la være og ta kontakt.
Det går jo selvfølgelig ikke når problemet ligger inni magen min, vokser og gir meg daglige påminnelser om at ikke jeg kan gjemme meg noe sted, eller "la være å svare."

Så helt fra uke tolv, og egentlig helt frem til nå, har hele graviditeten vært ganske godt stengt ute, og i sin egen boble.
Matlysten har vært helt borte, det har alltid vært en av mine forsvarsmetoder når livet blir vanskelig. Kontroll på matinntak. Det er jo selvfølgelig ikke bra, og det er fortsatt noe jeg jobber med daglig.
Idag fikk jeg ikke ned noe annet enn en klementin før vi hadde taco i åtte tiden, så ille er det enkelte dager.
Når vi kom hjem fra London var de to-tre kiloene som går av og på helt borte, og jeg var tilbake på startvekten min.
Da innså jeg at jeg virkelig har et problem. Jeg har vært redd for å bli større, for da er det ikke lenger like enkelt å stenge alt ute. Da føler jeg at jeg mister kontrollen. Men ikveld har jeg for første gang fått opp øynene litt, og bestemt meg for å slippe kontrollen, jeg kjenner endelig mer glede over at han sparker, og jeg prøver å tro på at han kommer til å komme om 3,5-4 mnd. Jeg har ikke turt å knytte meg, ikke turt å kjenne ordentlig glede eller bygge opp forventninger til det som skal skje. Jeg har egentlig bare vært lei meg, med masse skyldsfølelse ovenfor tankegangen min. Tenkt at ikke jeg fortjener han. At jeg er en dårlig mamma og et dårlig menneske.
Vært sint på legen som ga oss en så sterk beskjed, når han egentlig visste så lite. At man kan sende to unge mennesker ut døren med en beskjed om at man skal forberede seg på dødfødsel eller alvorlig syk baby, med tilnærmet null sjans for at han kom til å være frisk, uten og kunne si det med sikkerhet - er for meg uforståelig. Nå ser jeg hvor galt det var av han.

Det skulle jo være nå jeg sprudlet over av lykke, glød og glede.
Så mange forventninger.
Jeg prøver å være ærlig, for jeg vet at jeg ikke er alene om å ha kjent på sånne følelser.

Og så vil jeg vise at det blir bedre.
For nå har jeg kjent på bunnen, og er på god vei oppover igjen :-)

Fillip har fotballtrening inni magen for øyeblikket, og lot pappaen få kjenne et par skikkelige spark fremfor de vanlige dultene. Det var et sånt øyeblikk som kommer til å huskes lenge.
Jeg hadde ikke klart meg uten all den støtten jeg har hatt i Halvard de siste månedene, jeg har vært utrolig heldig med hvem jeg får som pappa til barnet vårt, der føles alt heldigvis helt riktig:-)

8 kommentarer:

  1. Det er lov å "grave seg ned" med seg selv når man går gjennom slike perioder, så må heller de som står utenfor grave seg inn til deg for å vise støtte :)

    Store klemmer fra en snikleser :)



    SvarSlett
  2. Det er jo ikke rart han ikke vokser om du ikke spiser ordentlig?

    SvarSlett
    Svar
    1. Han tar det han trenger fra meg, så veksten hans har ikke noe med det å gjøre.
      Spurte legen sist jeg var på riksen, om det kunne ha noe å si at jeg ikke orket mat.
      Han sa at babyen tar av mitt "lager" så det er kun meg det går utover.
      Tar heldigvis masse forskjellige vitaminer, og har flere gode matdager enn dårlige nå.
      Grunnen til at jeg skriver om det, er at det er ikke så alt for mange andre som gjør det, som sier hvor ille det faktisk kan være.

      Slett
    2. Mari: Babyer i magen vokser selv om man ikke spiser ordentlig. Jeg kastet så mye opp i mitt forrige svangerskap at jeg gikk ned 7 kg de tre første mnd. Rett før jeg fødte veide jeg kun noen få kg mer enn før jeg ble gravid. Og jeg var tynn fra før, så hadde ingenting å gå på. Alikvel kom det ut en jente på over 3600 gr.
      Men, etter fødselen ble jeg undervektig, mye pga ammingen og fordi jeg hadde gått opp for lite. Jeg så ut som et vandrende skjelett, folk ble skremt da de så meg. Så det er viktig å legge på seg, for sin egen del. Men babyen tar det den trenger selv om man legger på seg lite/ingenting i graviditeten!

      Slett
  3. HUff, det er vondt å høre om hvordan du har hatt det. Og ingenting er så godt som å høre at du har det bedre :)

    SvarSlett
  4. Du er så sterk Linn. Å du er absolutt ikkenå dårlig mor, det viser du hver dag.
    Håper virkelig du klarer å snu tankegangen å kose deg med Philip i magen.
    Her er jeg 30 uker på vei nå, å har hatt alt for mange beskjeder om at det kom til å ggå galt ved hver blødning.. Jeg klarer enda ikke å ta det inn over meg at det faktisk skal komme en liten, å venter på at det plutselig bare skal fossblø, eller at han skal slutte å bevege seg.
    noen ganger slår lykken over meg, så jeg prøver bare å ta vare på de øyeblikkene.
    Sender deg en kjempe klem

    SvarSlett
  5. Vil bare si masse lykke til og prøv å nyte tiden du har igjen med han i magen - før du aner ordet av det er han ute derfra og spreller som bare det - men du får ikke igjen den siste tiden med magen og forventingene nå, så jeg håper det går oppover fremover :) Du er ei fantastisk jente Linn, du er det, og du er så tøff! Stå på, og nyt den fine magen :D

    SvarSlett