torsdag 31. januar 2013

15 år og gravid!


Magen et par uker før Malin ble født


I konfirmasjonsgave fikk jeg noe jeg hadde ønsket meg siden jeg var liten.
Jeg fikk være med på hjelpesendingstur til Russland. Jeg har nemlig besteforeldre som er med i styret i non profit organisasjonen "hjelp til Russland" som gjør en fantastisk innsats for å hjelpe barn og voksne som lever under uverdige forhold i Russland.
Dette har jeg fått sett filmer fra, bilder og hørt om helt siden jeg var veldig liten.
Så i konfirmasjonsgave fikk jeg en slik tur av dem, hvor det var 10 dager rundt i Russland for å se de forskjellige barnehjemmene, fengslene, nyttliv sentre og mye mer som de har støttet eller bygget opp.
Levere ut mat, ting og delta på møter.

Under turen merket jeg at jeg var endel slapp og kvalm, men tenkte at det sikkert bare var på grunn av maten, jeg er veldig kresen på mathygiene og hvilke forhold maten blir laget under.
Så det ble ikke så mye mat der nede! Hehe.
På slutten av turen husker jeg at jeg plutselig kom på at det var to uker siden jeg skulle hatt mensen.
Både jeg og pappaen til Malin var bare 15år da, men vi hadde allerede vært sammen i to år og var så sikre som to forelska femtenåringer kan være, på at vi var riktige for hverandre.

Første skoledag etter at jeg kom hjem, gikk jeg til helseøster og ba pent om en graviditetstest.
Hun sa "det kan ta opptil tre minutter før du ser resultatet", for jeg ville nemlig se først selv, har aldri likt og få alvorlige beskjeder fra andre, vil alltid helst se eller lese ting selv så når helsesøster ba om og få testen og at jeg kunne sette meg sa jeg ganske klart fra om at det var uaktuelt, hehe.
Når jeg la testen på benken gikk det ikke mange sekundene før to streker kom til syne.
"det er to streker her"
Da er den positiv, vil du sette deg ned?
Det ville jeg ikke, jeg ville nemlig rett hjem og snakke med mamma! Hehe.

Roger sto utenfor og ventet, så jeg gikk til han og så sa jeg at den var positiv.
Han gliste skikkelig, mens tårene mine plutselig bare kom.
Det var litt av et sjokk med en gang, selv om begge var veldig klare på hva vi ville.
Når jeg kom hjem mener jeg å huske at jeg sa noe sånn som "jeg tok en test jeg, og den var positiv".
Mammas første reaksjon var "du skal vel beholde?" Det var det jo aldri noe tvil om, så det sa jeg at jeg selvsagt skulle. Oppi alt så hadde jeg en veldig merkelig ro inni meg, for jeg følte hele veien at det var en mening med alt.
Når jeg tenker tilbake på det, var jeg veldig heldig.
For både pappaen til Malin, mamma og de nærmeste vennene mine var støttende helt fra starten.
Og det er ingen selvfølge når du er femten år, og fortsatt går i niende klasse..

Den kvelden kom foreldrene til pappaen til Malin, og vi begynte å snakke om hvordan vi kunne gjøre alt. De hadde en kjellerleilighet, som vi kunne flytte inn i, og et par måneder etter gjorde vi det.
Jeg husker det var helt sprøtt og skulle handle inn ting vi trengte hjemme, samtidig som at det var veldig gøy. Mat, vaskemidler, kopper og fat, møbler og i det hele tatt.
Pappaen til Malin jobbet heldigvis da, og hadde en såpass god jobb at vi klarte oss veldig fint.
Jeg fikk fortsatt min egen barnetrygd, pluss bidrag fra mamma og pappa slik at det økonomiske gikk bra rundt. Vi manglet aldri noe, og klarte oss veldig bra selv.

 Svangerskapet var ganske normalt, med unntak av at jeg fikk ekstremt vondt i ryggen fra uke 24.
Jeg sov veldig mye, var helt utslitt av all verkingen som aldri tok slutt. Etter noen dager kom jeg meg til legen, hvor jeg fikk paralgin forte og henvisning til fysioterapeut. Dit gikk jeg ukentlig helt frem til fødsel. Jeg har aldri brukt noe særlig smertestillende eller medisiner generelt, så når jeg tok en tabelett sov jeg faktisk i opptil 18timer.. Det var ganske ekstremt, men eneste måten jeg klarte å holde ut. Ellers slet jeg endel med å sovne på kvelden, det var jo ikke hver dag det ble brukt smertestillende, kun de dagene jeg ikke fungerte i det hele tatt. Så jeg lå som regel våken til mellom halv tre og halv fem på morgenen før jeg endelig fikk sovnet. Det var slitsomme tider, jeg har alltid slitt med søvnen, men under graviditeten eskalerte det noe veldig. Jeg slet også endel med matlyst, som jeg gjør denne gangen også. Orket veldig lite mat, det eneste det gikk sinnsyke mengder av var lollipop! Hehe. Så på slutten viste vekten + 9kg, og Malin var bittelitt under gjennomsnittet på vekst.
Husker også at jeg hadde mye kunnere helt fra veldig tidlig, rundt uke 22-23. Det var ganske slitsomt, for de var skikkelig vonde og hyppige.
 Et par dager før termin gikk kynnerene over til rier, og vi tok etterhvert turen til føden hvor jeg ble lagt inn. Fire uker tidligere hadde jeg et stygt fall i trappen, som resulterte i rier og begynnende fødsel. Da lå jeg et døgn til observasjon, før det heldigvis ga seg dagen før 16års dagen min.
Nå var det derimot i gang, og jeg ble liggende med ctg og ble tatt godt vare på.
Fødselen varte i to døgn, med fulle rier og så og si ingen søvn, jeg var nemlig fast bestemt på at det skulle foregå så naturlig som mulig, så smertestillende var uaktuelt. Prøvde meg på lystgassen, men den gjorde meg bare ekstremt dårlig. Husker jeg kastet opp for hver ri, og at jeg kastet Roger ut på venterommet fordi jeg ville være alene. Egentlig skulle mamma være med under fødselen, men når alt startet kjente jeg at jeg helst ville være helt alene for og jobbe meg gjennom det i fred og ro.
Jeg liker ikke og ha folk rundt meg når jeg har vondt, og fødselen er vel de verste smertene jeg har hatt i hele mitt liv, så da var det helt unaturlig for meg og ha folk der.
Etterhvert ble ting litt mer dramatisk, hjertelyden til Malin ble dårligere og de prøvde og få inn elektroder på hodet hennes for bedre overvåkning. De prøvde fire ganger før de fant ut at det ikke gikk (og FY det var vondt, det verste med hele fødselen synes jeg!) plutselig var rommet fullt av folk, og på skjermen som overvåket hjertelyden gikk det fra 180 og helt ned til 26, før de løp avgårde.
Det var en skikkelig "ut av deg selv opplevelse", for jeg følte meg ikke til stede overhodet.
Jeg var livredd, og sikker på at hun kom til og dø. Det å se tallene bare fly nedover, og vite at hun fortsatt var inni magen hvor de ikke kunne gjøre noe før hun var ute var helt grusomt.
Plutselig var jeg på operasjonsbordet, spinalbedøvelse ble satt i hui og hast og etter noen få minutter var hun ute. Det gikk heldigvis helt fint med begge, og etter en halvtime på overvåkning fikk jeg endelig prøve og amme, og fikk ha henne med meg resten av oppholdet på sykehuset.
Pappaen var litt i sjokk tror jeg, for han var jo plassert på venterommet, og når han kom for å se hvordan det sto til, så kom han til et tomt rom hvor en vaskedame sto og vasket ut. "Hun har tatt keisersnitt hun som lå her". Hehe, litt av en måte og få vite at en har blitt far ;-)
På sykehuset gikk det veldig greit, jeg fikk reise hjem etter tre eller fire dager, og såret grodde som det skulle. Sjokket var stort når jeg fikk se at det ikke var sydd, men stiftet med metallstifter.
Stiftene ble fjernet før jeg dro heldigvis, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt som jeg hadde fryktet at det skulle. Det så jo ganske groteskt ut. Jeg rakk og få melken og komme godt i gang med amming før vi dro hjem, heldigvis. Husker at hun lå og sov i sykehussengen med meg, for jeg klarte ikke tanken på og ha henne så langt unna på natten. Selv om den lille trillekassen hun kunne ligge i sto rett ved siden av sengen min.. Hehe.

 Sengen hadde vi stelt i stand flere uker før hun kom, men når vi endelig var hjemme ga ikke følelsen av å ville ha henne så tett inntil som mulig seg, så vi samsov fra dag en.
Hun gråt veldig lite, og var veldig tidlig ute utviklingsmessig helt fra starten av.
Ammingen gikk veldig greit, og vi sov godt begge to. Jeg gikk helt inn i en boble, hvor hele tilværelsen min dreide seg om Malin. Hun sov borte for første gang når hun var 8mnd, og det var hos farmoren sin i etasjen over. Før det hadde jeg kun vært borte i tre-fire timer toppen.
Var vel meg som fikk separasjonsangsten i vårt tilfelle! hehe.
Første gang jeg var ute et par timer, 16 år :-)
Her er Malin med på vitnemålutdeling i 10kl. Med god hjelp og masse tilrettelegging med hjemmeoppgaver fikk jeg fullført tiendeklasse mens jeg var gravid, og etter at hun ble født. Hadde henne med på eksamen med farmor og mamma som barnevakt mens jeg var inne.
Fikk faktisk en 5er på eksamen den dagen, utrolig nok.

Når Malin var 8-9mnd flyttet vi fra kjellerleiligheten og inn i en annen leilighet litt mer sentralt.
Hverdagen ble litt enklere, og vi fikk mye større plass. Malin fikk eget barnerom, selv om hun stort sett sov hos oss enda. Vi bodde ikke så lenge der, for når Malin var litt over året gikk jeg og pappaen hennes fra hverandre. Da flyttet jeg til et hus, hvor jeg bodde tre fire uker sammen med mamma før hun flyttet til et annet sted. Så bodde vi noen måneder for oss selv, men etter noen hendelser ble det rett og slett ikke trygt for oss å bo der alene lenger. Det var skog rundt på alle kanter, og huset var enormt. Det var tre soverom, to bad, to stuer, kjøkken, fire boder, gigantisk hage og dobbel garasje... Ikke så praktisk når man er alene med et barn. Så da flyttet vi til en helt ny og fin leilighet i passe størrelse for meg og Malin. Der bodde vi  endel måneder, frem til stefaren min døde og jeg bestemte meg for å flytte til byen mamma bodde i. Da hadde jeg bodd over ett år uten familie rundt meg, og egentlig ingen støtte om noe skulle skje eller jeg ble syk. Så etter endel hendelser med sykdom hos meg, hvor jeg faktisk ikke hadde mulighet til å dra på legevakta selv om jeg var skikkelig dårlig, og knapt oppegående nok til og gi Malin det hun trengte (hadde faktisk kusma ene gangen, som resultrerte i en ukes isolasjon og et ugjenkjennelig ansikt, samt en helt grusom tid frem til jeg ble frisk igjen..) men uten noen rundt som kunne hjelpe til, så fant jeg ut at nok var nok og tok et valg jeg ikke angrer på. Nå har vi det mye bedre, samarbeidet mellom meg og pappaen hennes er enklere, og hverdagen vår er helt ny.
Jeg møtte Halvard, og vi ble samboere etter knappe fire måneder sammen, og gravide etter bare fem.
Egentlig galskap når man leser det svart på hvitt, men alikevel så føles det mer riktig enn noe annet jeg har gjort frem til nå.
Forskjellen er vel kanskje at jeg har funnet meg en voksen mann, og ikke en gutt.
Og at han hadde bodd såpass mange år for seg selv når vi ble sammen, og at han i tillegg var pappa så han visste hvilket ansvar et barn innebærer. Nå fungerer han jo som en farsfigur for Malin, og tar del i tingene med henne. Det er han som står for levering i barnehagen, og han irettesetter like mye som meg når vi er hjemme sammen. Jeg er rett og slett ikke alenemamma lenger, og føler jeg er på vei til og få den familien jeg alltid har villet hatt :-)
 Begge er ganske realistiske, og ingen av oss lever på en rosa sky av forelskelse og romantiske forestillinger om hvordan ting skal være. Vi har jo barn, hus og ting som må holdes i orden, så det er mye kjedelige praktiske ting som må gjøres, og begge er klar over at sånn er det når man blir voksen.
Ikke like mye fest og morro, mer rydding og oppfølging av to små som krever sitt :-)

Så får vi heldigvis tid til og pleie forholdet innimellom, i tillegg til at vi har kveldene sammen.
Føler forholdet er ganske sterkt etter den starten vi har fått, vi har allerede vært gjennom mye til og ha vært sammen et år. All usikkerheten rundt svangerskapet, når ikke vi visste om vi kom til å få en frisk baby, eller en levende en i det hele tatt. Jeg som ble veldig deprimert av det, og knapt var ute av sengen for annet enn å være sur eller kjefte i ukesvis. Jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut!
Nå gjorde han heldigvis det, og jeg gleder meg til fortsettelsen og et nytt lite menneske i hus.

Malin gleder seg veldig til å bli storesøster, og skal støtt og stadig snakke til magen eller kose.
Hun drar ofte opp toppen min og roper "Hallo, det er storesøsteren din her, har du det bra?" og lignende. Så håper det blir en fin ting for alle fire :-)


25 kommentarer:

  1. så fint innlegg :) Gøy å lese :)

    SvarSlett
  2. Utrolig fint og inspirerende innlegg!

    SvarSlett
  3. Du har kalart deg utrolig bra :D

    SvarSlett
  4. Så morsomt, alvorlig, rørende og inspirerende innlegg! Alt du har fått til etter alt du har gått igjennom er utrolig! Du er sterk, og gleder meg til å lese bloggen din videre!! :-)

    SvarSlett
  5. Det var godt å lese din egne oppsummering av hvordan de siste årene har vært. Livet blir ikke nødvendigvis slik man forestiller seg. Ønsker dere lykke til med siste del av svangerskapet og veien videre! Sjekk ut serien nesten voksen på nrk nett.tv, det er veldig interessant. Trond Viggo Torgersen har intervjuet personer i 17-18 års alderen for 30 år siden, og intervjuer de igjen nå 30 år etter. Veldig interessant å høre hvordan livene deres har utartet seg siden sist. Det setter ting i perspektiv:)

    SvarSlett
  6. så gøy å lese! jeg har fulgt deg helt siden malin ble født, så gøy å se tilbake på gamle bilder jeg kjenner igjen også :)

    SvarSlett
  7. Nok et bra innlegg på bloggen din. Du skriver veldig bra, og selv om ingen av bloggleserne kjenner deg, er det som om vi får ta en del i livet ditt like vel. Hver dag må jeg innom bloggen for å se hvordan du har det i dag, og om det har kommet et nytt innlegg. Lykke til videre i svangerskapet, det blir spennende å lese om livet ditt etter lillebror blir født!

    Stå på, du er så sterk!

    SvarSlett
  8. Tusen takk for at du deler din historie. Kjempefint og velskrevet innlegg.

    SvarSlett
  9. Har fulgt bloggen din siden Malin var bare babyen og dette var virkelig gøy å lese! :)

    SvarSlett
  10. Puuuh, og hvor går ferden videre? Hihi, du er flink! Og at alle er like støttende er nok ikke en selvfølge nei;) Moro å se gamle bilder igjen:)

    SvarSlett
  11. Du var en kjempe modig mor som beholdt barnet i så ung alder! :)
    å så flott at Mammaen din ville at du skulle beholde det! HERLIGT! Malin er jo så sykt nydelig også :)

    SvarSlett
  12. Så gøy å lese. Årene har gått skummelt fort. Er like gammel som deg og har fulgt deg siden du fikk Malin.. Er som om det var i går :)!

    SvarSlett
  13. Utrolig å lese alt du har gjort og vært gjennom, Linn. Lykke til videre :)

    SvarSlett
  14. Så fint innlegg! Jeg har jo fulgt deg siden Malin ble født, og jeg husker det bilde av henne inne i den hvite genseren din. Jeg husker det fra da det var nytt! :) Du er utrolig! Jeg har faktisk lest hvert eneste innlegg siden jeg startet å lese bloggen din. Jeg har vært elendig til å kommentere, men det er utrolig fint å følge med! Håper resten av graviditeten går som en drøm, og gleder meg til de første bildene av gutten deres :)

    SvarSlett
  15. Takk for at du deler Linn, du skriver så godt!

    SvarSlett
  16. For et fint innlegg og rørende historie. Har fulgt bloggen din siden Malin var bitteliten. Gleder meg til fortsettelsen :-)

    SvarSlett
  17. Takk for at du deler historien din! Sykt å tenke på at jeg har fulgt deg siden du bodde med roger:)

    SvarSlett
  18. Det er så godt å høre at det finnes flere mennesker der ute som ikke har det "perfekte, A4-liv".
    Livet kan sjelden planlegges, det har jeg fått erfart selv! ;)
    Synes du er kjempeflink, og selv om jeg ikke kjenner deg personlig så tror jeg ikke at jeg vet om noen som er under 20 og så moden som det du er. Vær stolt over deg selv! :)

    Har også et lite spørsmål, om skolegangen. Bare lurer om du fremdeles holder på, og har den samme fremtidsplanen som du hadde tidligere? Har bare ikke sett at du har nevnt noe om den på ganske lenge :)

    Ønsker deg og familien din lykke til videre, nå er det jo ikke lenge igjen før det kommer et nytt medlem :)

    SvarSlett
  19. Så fint innlegg. Koselig å se tilbake på når Malin var liten. Er sånn jeg "kjenner" deg :-) Har fulgt deg helt siden Malin ble født. Og du har klart deg kjempe bra!

    SvarSlett
  20. Eg er veldig glad på dine vegne at det går så bra med deg. Du fortjenar det absolutt :) Har følgt bloggen din sidan Malin var født, og kjem ikkje til å slutte med det! Det er spennande og artig å lese bloggen din.

    SvarSlett
  21. Åh Linn!! Du er helt unik.. Vet du det?.. Det virker som du hele veien har satt Malin før deg selv, og det er ingen selfølge når man er såpass ung. Du har taklet hele situasjonen utrolig bra!! Og så mye du har måtte oppleve på disse årene, og likevel klarer å tenke så klart og stå like oppreist for din datter. Helt utrolig :) Malin er heldig som har en mor som deg!

    Veldig godt å lese at du har funnet en du virkelig klikker med. Og som du sier er mer enn bare "en man svever på en rosa sky med". En som man kan dele en hverdag med.. På godt men også ondt..

    Du kommer nok til å bli en flott 2barnmamma. Ønsker deg masse lykke til med fødsel og tiden etterpå. Så håper jeg deg og din familie møter masse oppturer og positivitet fremover nå. Det fortjener både du og dere <3

    Klem Veronika =)

    SvarSlett
  22. For et flott innlegg!! :) Må si du har klart deg utrolig bra og taklet det å bli mor i en ung alder på en imponerende måte!! :) Til tross for alt det vanskelige og vonde du har opplevd og vært igjennom, så står du støtt på egne bein og setter Malin først! :) Malin er heldig som har deg som mamma :) Lykke til med tiden fremover :)

    SvarSlett
  23. Så flott av deg å skrive et slikt innlegg.

    Det ble nesten som en livshistorie :)

    Du viser en sterk vilje gjennom alt, synes du har taklet alt så fint!

    Ønsker deg lykke til i fremtiden!

    SvarSlett
  24. Hei!

    Lurer på om du skal bruke tøybleier til Filip? :)
    Og er dette noe du vil anbefale...sitter og vurderer om jeg skal ha tøybleier til min gutt som kommer i april men e rså usikker.

    SvarSlett