søndag 6. januar 2013

Innsiden ut.

Hei!
Lang, lang bloggtørke.
Men nå ser alt lysere ut, batterier er ladet opp hos både svigers og mine ekstra-foreldre. Det har gjort så godt og fått sett alle igjen, det er så mange mennesker jeg savner, og skulle ønske jeg så oftere.
Gjør så vondt å ha alle så spredd, men det er dessverre realiteten ved å vokse opp med foreldre som ikke er sammen. Gjør enda vondere å vite at jeg har gjort det samme mot Malin. Enkelte dager tar skyldsfølelsen helt knekken på meg, hvertfall nå som jeg vet at med en ny gutt på vei, så vil det alltid være en av dem som vil savne pappaen sin.

Det er ingen god følelse å ikke kunne gi barnet sitt det det fortjener.
Men sånn er det, når tre blir til to og nye familier dannes.
Jeg savner å skrive om de såre tingene, de som man egentlig bare vil gjemme bort og late som ikke eksisterer.
Vi er så mange som har det sånn, som kjenner på disse følelsene. Hvorfor skal det da være tabu?

Dette svangerskapet er egentlig det vondeste og vanskeligste jeg har opplevd.
For det har fjernet alle filterene, og revet ned alle veggene jeg har bygd opp gjenom to tiår med vonde opplevelser og skuffelser. Det har dratt frem gode minner, vonde minner og følelser jeg ikke visste jeg hadde. Det har slått meg helt ut, og sendt meg ned til det mørkeste stedet jeg noen gang har vært. En kombinasjon av lykke, glede, sorg, tårer, minner, sinne, fornektelse og en håpløshet som til tider har tatt helt over. Jeg har virkelig ikke strukket til. Heldigvis har jeg ikke gått gjennom alt alene, jeg har hatt en solid og sterk støttespiller som har stått løpet ut, og holdt meg oppe de hardeste dagene.
Jeg har heldigvis flere gode dager enn dårlige nå, men jeg kjenner et stort behov for å ødelegge litt av fasaden jeg har bygget opp, for det er ikke lykkeland hele tiden. Langt ifra.
Og så vet jeg at ikke jeg er alene, og at det finnes stor trøst i ord og å se at andre klarer og komme seg ut av det.

Jeg har stått så stille det siste året, skulle ønske jeg var kommet lenger i livet.
Jeg er tjue år nå, og trenger sårt en plan på veien videre. Det er så mye jeg vil, men jeg har lært etter mange mislykkede forsøk på ting jeg ikke har fått til, at det vil ta tid. Jeg har en enormt tung baggasje, som er fylt med mer ting enn folk flest opplever gjennom et helt liv.

Jeg tror aldri jeg vil få bort alle arrene jeg har på innsiden, men jeg tror at ting vil bli lettere med tiden. Når jeg får pratet mer om det, og finner ut av hvordan jeg skal endre gamle reaksjonsmønstre.
Minne for minne, ta skjelettene ut av skapet og få det ut i verden fremfor lukket inne i hodet.
Jeg får ofte flashbacks, til de minnene som har preget meg mye. Da er jeg plutselig seks år igjen, og venter på noen som aldri kommer. Kjenner på følelsen av å legge meg med tanker om hva som er så galt med meg at ingen vil ha meg fast, gi meg det jeg så de andre hadde. Hvorfor de voksne ikke brydde seg nok til å ta tak i alt som var vondt, og gi meg et trygt og stabilt hjem. Lure på hvorfor jeg fikk se de tingene jeg gjorde, og at løftene som ble gitt meg ikke var verdt å holde.
Etterhvert sluttet jeg å bli skuffet, for jeg turte ikke å glede meg. På et vis, skuffelsen ble omgjort til tanker om at ikke jeg var verdt det, og at ikke de brydde seg. Samtidig som det var veldig sårt, og gjorde veldig vondt.
Fysisk vondt, som regel i magen.
Jeg ser jo nå hvor feil det er at et så lite barn har sånne tanker, at ikke det er sånn det skal være. Men det gjorde jeg jo ikke da, for den hverdagen jeg hadde var det jeg kjente til, det ble normalt.

Skyldsfølelse har også preget mesteparten av livet mitt, jeg har alltid klart å overbevise meg selv om at de vonde tingene, og problemene kom av meg. At det var jeg som gjorde at de vonde tingene skjedde, fordi jeg lagde så mye problemer. Var så mye til bry.
Alt kunne gi meg dårlig samvittighet, hvis jeg sa for mye til noen andre om hvordan ting var, fikk jeg så ekstremt dårlig samvittighet etterpå, jeg følte jeg hadde sviktet og gått bak ryggen. Skapt mer problemer. Var det en dårlig dag hjemme tenkte jeg over hva jeg kunne ha gjort. Treig ut døra på morgenen, glemt noe eller ødelagt noe. Det kunne alltid spores tilbake til meg. Nå har jeg heldigvis klart å legge mesteparten av den dårlige samvittigheten bak meg, innsett at jeg ikke hverken ba om å bli født, eller egentlig var årsaken til problemene.
Det var først i fjor, etter mange samtaler med psykologen jeg hadde at jeg klarte å virkelig forstå dette. Alt er så innviklet og det er så mange forskjellige ting inni bildet.

Jeg får skrive litt og litt, jeg vil heller ikke skrive hvem av omsorgspersonene det er snakk om, for det første så er ikke de personene sånn som de var når jeg var liten, nå. Og for det andre så er dette min historie, min side av saken og det at jeg velger å skrive om følelsene rundt det vil jeg ikke at skal gå utover dem.

Det som har holdt meg oppe, er vel egentlig at jeg har en veldig sterk tro på at ting alltid kan bli bedre, og at det vil gå over. Jeg har så mye godt foran meg, og så mange mennesker som vil meg vel.
Man kan velge å se positivt på fremtiden, og hverdagen man har nå samtidig som man kan bearbeide tidligere opplevelser som fortsatt gjør vondt. Det er aldri for sent å begynne på veien videre :-)
Verden er ikke svart hvit, dess fortere man innser det, dess fortere kan man komme seg fremover. Ingen historie er lik, og det finnes ikke noen fasit!
Man kommer langt med evnen til å se løsninger, og ved å bruke de dårlige erfaringene på en konstruktiv måte.

Nå får jeg runde av, det har vært en lang dag. Skal prøve å bli flinkere til å ta meg tid til å skrive, ting føles alltid så mye bedre etter at jeg har gjort det!








19 kommentarer:

  1. Sterk lesing for meg på 20 års dagen din,kjære prinsessa mi <3 Du vet at jeg er utrolig stolt av deg! Håper du kjenner i hjertet ditt og vet at du ALLTID er elsket for akkurat den du er <3 Malin kunne ikke hatt en bedre mamma enn akkurat deg! Godt å se at du har funnet en god familie. Jeg har virkelig troen på dere! Klem Ragnhild Grip dagen!!

    SvarSlett
  2. Så flink du er til å skrive, Linn. Det rører meg å lese dette, og det er rørende å se at du beskytter dem, som i sin tid sviktet deg. Og best av alt, det er så godt å lese, at de har kommet ut av slik de var, og nå er forandret til det bedre. Selv studerer jeg til å bli barnevern pedagog, så dette er lesing jeg kommer til å huske, og ta med meg videre i utdanningen.
    Håper du hadde en fin bursdag!

    SvarSlett
  3. Så godt å høre fra deg igjen! Det er veldig sterkt det du skriver, men jeg vil takke deg for at du deler det med oss :) Jeg kjenner deg ikke, men kan med hånden på hjertet si at du er et fantastisk menneske, og ikke minst en flott mor! Er så glad påmdine vegne for at det går bra med den lille i magen og for at du har fått en så fin en familie. Gratulerer så mye med dagen som var i går forresten :) klem fra en fast leser fra nord ;)
    -Elisabeth

    SvarSlett
  4. Fint innlegg Linn!! Veldig fint å få ord på det, vet dessverre ikke hvordan du har hatt det, og kan ikke forestille meg det, for jeg har alltid hatt det bra, med unntak av noen dårligere perioder. Har ikke opplevd noe i nærheten av det du har!! Stå på videre, du er sterk :)

    SvarSlett
  5. <3

    Jeg sliter selv, med depresjoner. Har per i dag vært sykemeldt i tre måneder på grunn av dette, men forteller det allikevel ikke til noen. Hvorfor skal det egentlig være slik? Nå er det jo så stort fokus på åpenhet rundt psykiske problemer... Allikevel er det vanskelig å fortelle om det, selv til nære venner. Innerst inne ønsker jeg at de selv skal spørre meg om hvordan det går, men jeg vet at dersom jeg får det spørsmålet setter jeg opp smilet og sier "det går bra". Slik burde det ikke være...

    Klem Ingrid

    SvarSlett
  6. Godt å lese et innlegg igjen!
    Jeg har fulgt bloggen din siden Malin ble født, og jeg har vært særdeles dårlig til å kommentere, men jeg har lest hvert eneste innlegg. Jeg synes du er så utrolig sterk, og en utrolig flott jente! Aldri gi opp, du har mot og stå-på-vilje, og er så oppegående. Jeg beundrer styrken din, og synes du aldri skal se ned på deg selv. Du gjør en utrolig jobb! Jeg har fulgt med deg denne tunge perioden med svangerskapet, og du har taklet det så uendelig bra. Alt med de antatte fosterskadene i starten, du som stod på ditt, stod opp mot leger og valgte å beholde gutten din. Jeg skjønner at du har hatt det utrolig vanskelig. Jeg kan ikke forestille meg hva du har vært igjennom. Jeg håper du har lyse og gode dager i vente! Klem fra Unni, 19 år.

    SvarSlett
  7. Så fine magebilder :) Gratulerer så mye med overstått bursdag, håper dagen din var fin.

    Syns du er sterk jeg, alt du har fått til i løpet av dine 20 år :) Skjønner dine tanker angående Malin og dårlig samvittighet, men så ressurssterke som dere er så kommer hun nok til å fortsette og ha det kjempefint.

    Klem

    SvarSlett
  8. For et nydelig innlegg, Linn! Du skriver utrolig godt. Ønsker deg lykke til videre med svangerskap og alt annet. Ane

    SvarSlett
  9. Du er så reflektert og moden for alderen Linn, og det er vel noe av det som er vanskelig også.. Det hadde vært enklere å bare vært ung og dum og naiv. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
    Jeg er også gravid med nr 2 nå, og som i forrige graviditet, kommer skjelettene ut av skapet. Det å bli mamma, har også fått meg til å innse hvor mye feil det ble gjort i min barndom/oppvekst. Jeg gjør alt for å ikke gjøre det samme mot min datter. Men har mye dårlig samvittighet som gnager, og føler jeg ikke strekker til. Det er som om jeg prøver å gjøre opp for det som ble gjort mot meg. Men det går jo ikke.

    Det er viktig å snakke om det som er vanskelig også, jeg er glad du tør! Du er tøff, og du gjør ditt beste for Malin. Noe av det du gjør, er jo nemlig det dine foreldre ikke gjorde, nemlig å gjøre bevisste valg i forhold til barnet ditt.

    SvarSlett
  10. Veldig flott og klokt innlegg!!

    SvarSlett
  11. Du er reflektert, tøff og sterk, Linn. Heier på deg!

    SvarSlett
  12. Jeg har savnet de lange, innholdsrike tekstene dine, Linn! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, bl.a. om arr som aldri vil forsvinne. Har selv opplevd mye i mitt unge liv, som jeg ikke unner noen. Men, jeg tror på at ingen får mer enn de kan takle!

    Håper du har hatt en fin bursdag!

    SvarSlett
  13. Åj, det var en kjempeliten og søt mage :)

    SvarSlett
  14. <3

    Har fulgt med på bloggen din så lenge jeg kan huske, og du er ei så sterk og flott jente! Vondt å lese om alt som har hendt, men veldig godt å lese at det er bedre idag. Jeg er sikker på at Malin har arvet mange av de gode egenskapene i deg, og at hun vokser opp til å bli like klok, reflektert og god som du er! Lykke til med alt som skal skje, kjære deg <3 stor klem og gode tanker fra fast leser i ålesund!

    SvarSlett
  15. Veldig imponert over deg!Du er sterk :-)

    SvarSlett
  16. Flott innlegg. Det er vondt å vokse opp fylt av skam og skyldfølelse for ting som egentlig aldri er et barns feil, og disse følelsene slipper liksom ikke taket, de bare fortsetter å kverne rundt i bakhodet, helt til skammen og skyldfølelsen blir en helt naturlig og sår del av vårt voksenliv også. Jeg håper du vet at både Malin og den lille i magen er uendelig heldige som får vokse opp med nettopp deg som mamma. Du er fantastisk flink og sterk. <3

    SvarSlett
  17. Sterk lesning! Du skriver så bra, liker disse lange innholdsrike tekstene dine! Du er så utrolig sterk og så flink med Malin :) Du imponerer meg ofte!! Fine bilder :) Nydelig babymage <3 Stor KLEM

    SvarSlett